Verdien av et bål

I ettertid ser jeg at det handler om masse annet og. Relasjonsbygging, som det heter i arbeidslivet. Å gjøre noe som sveiser familien sammen, som skaper nærhet, samhold og gode minner og som gjør ungene glad i å være på tur.

Det handlet om tilhørighet, men også om spenning og mestringsglede. Først å greie å finne tørre kvister, dernest å tenne på den fyrstikken som satte fyr på bålet. Et år eller to senere å spikke sitt eget pølsespidd, og til slutt å ha hovedansvaret - samle ved og ha kontroll på hele bålet. Rett og slett selveste bålsjefen.

Og det helt store spenningsmomentet gjennom alle bål i alle år var om far greide å snu pannekaka i lufta.

Vi dro ikke nødvendigvis så langt. Gjerne bare rett ned i fjæra etter barnehagen. Der var det alltid trygt å fyre bål.

I helgene kunne vi dra på fjellet og slå opp et telt et steinkast fra bilen – også der med tilhørende bål. Vi bor innerst i en vestlandsfjord, og det behøver ikke å ta mange minuttene å komme opp på fjellet.

Alt dette er mange tiår siden nå. Det er umulig å huske alle bål og svidde pølser. Ei heller alle pannekakene. Verken de som traff eller de som bommet.

Men ungene ble store. Det ble lengre mellom bålene. Og til slutt var det, ja – slutt.

Sånn er nå en gang livet. Alt har sin tid. Årene og tiårene gikk, uten at bålturene var noe tema. Jeg vet ikke om det var noen andre enn jeg som savnet dem.

Innimellom dukker noen av dem opp på gamle lysbilder. Fargene er blitt falmet med årene. Minnene også.

Og det kan vel hende at en gammel far, og etter hvert bestefar, mimrer og tenker tilbake og lurer på hva som egentlig festet seg fra de årene der.

Det slår meg nå at bålturene er ikke noe vi har snakket om på flere tiår. Var det bare moro der og da? Er det overhodet noe som sitter igjen etter bål-årene?

Nå er ungene store. Den eldste har selv barn. Jeg har altså blitt bestefar. I fjor fikk jeg en sms fra henne, moren til mine barnebarn.

Husker du den gangen vi fisket og lagde bål og lå i telt?
- Eeee... Hvilken gang? Det gjorde vi jo hele tida.
- Det var ved en elv. Rett ved bilen. Vi hadde et stort bål, men fikk ikke fisk. Og jeg skulle finne ved.
- Da du var så stolt fordi du fant så mye tørr ved?
- Ja, der ja.
- Og greide å koke vann til kakaoen sjøl?
- Ja.
- Det var på en liten sidevei oppi Brøstdalen, inn fra Stuguflåten. Hvordan det?
- Vi tenkte vi skulle ta med ungene dit og prøve å få til det samme ...

Takk til Stein P. Aasheim for denne flotte teksten og det koselige bildet i forbindelse med åpningen av Friluftslivets År og "Hele Norge båler".